gulltopp

Når man savner Florida, så planlegger man naturligvis en ny tur. I hodet selvfølgelig. (Hvis jeg skal ha råd til det nå, så må jeg prostituere meg / finne opp kruttet på nytt / rane gamle damer, sett inn det som passer.) Jeg går naturligvis litt lenger enn å planlegge i hodet, jeg ser på leiligheter og hus til leie også, bare sånn for å gjøre det ekstra kjipt for meg selv.
Det er når jeg leser disse boligannonsene at jeg lurer på hva slags mennesker det er som kjøper seg eiendom i Florida. Mitt inntrykk var at disse menneskene kanskje hadde en god jobb, god inntekt, ja.. Rett og slett oppegående mennesker. Men jeg kan fortelle at det ikke er tilfelle. Ta dere en titt på boligannonser fra Florida, om dere er som meg, og synes dårlig språk, orddelingsfeil og idiotiske bildetekster er rasende festlig.

Denne tittelen går igjen: "Lukkserriøs ene bolig på Florida's øst kyst besste strøk" (Ikke bare er språket ille nok, men så er det townhouse / rekkehus... Jeg vil ikke si at et rekkehus er "lukkserriøst", heller ikke er det en enebolig...)

Siden jeg som sagt bare planlegger denne turen i hodet, vil jeg gjerne se på luksuriøse eneboliger, men det står jo at ALT er lukkserriøst! Så jeg må lete gjennom alle.

Jeg tok en kjapp gjennomgang av annonsene på finn.no nå. Det er ikke sånn at fordi man bor i Florida, så MÅ man dekorere gjesterommene i Disney-tema. Jeg tuller ikke, så godt som alle har Disney-soverom! Bare se: (Trykk for større bilder)

   

Dette er også en gjenganger på bildetekst til denne type bilder:
"Lukkserriøst sove romm med to sepperate senger."
Really? Jeg trengte virkelig å lese at det var to separate senger på dette rommet, for det så jeg jo ikke på bildet! Er også innmari mye lukksess over et lite soverom med vegg-til-vegg-teppe, tacky amerikanske møbler og disney-klistremerker på veggen. Ja.

Flott hus/leilighet til leie - denne er også en klassiker. Hvis det står hus/leilighet - så er det leilighet. Står det enebolig er det som regel rekkehus. Står det luksusbolig er huset helt gjennomsnittlig, står det: "Perle!!!! Sjelden sjanse! Unik enebolig!!!" Så er det et passe fint hus. Mitt tips er at dersom du ønsker å leie leilighet, så søk på hus. Da får du det kanskje. (Gud vet hva du får om du søker på leilighet! Et skur?)

Herregud. Noen av de folka kaller til og med huset sitt "Villa Norge". Jeg blir så flau at jeg dør på meg!

Også må vi ikke glemme de som legger ut sine egne private feriebilder på finn-annonsene! Kjære tid. Jeg har intet ønske om å se to smørblide middelaldrene alkoholiserte nordmenn gasse seg i bassenget med alkoholen sin. Selvfølgelig etterfulgt av bildetittelen: Her kan du kose deg med en kall øll". "Æsj, det bassenget skal ikke jeg uti" er liksom det første jeg tenker. Særlig er bilder av barn i bassenget et godt salgstriks føler jeg. Jeg har intet ønske om å dø av urinforgiftning, og kommer IKKE til å dyppe så mye som en tå uti det bakteriebassenget.

Uff. Over til noe mer hyggelig!

Fordi vi savner Florida om dagen, tok jeg fram dagboka jeg skrev da vi var i Orlando. Vi leste ut hele boka, og skrattlo halve kvelden. (Jeg valgte å skrive dagbok fordi jeg har glemt store deler av andre ferier vi har vært på. Hadde det vært lettere tilgang på internett hadde bloggen gjort samme nytten.) Men jeg er veldig glad for at jeg kjøpte en liten bok jeg kunne skrive i!

Jeg er egentlig ikke noe konkurransemenneske, og det skal mye til for å vekke mitt konkurranseinnstinkt, men det så ut til at Florida vekket det til liv... Jeg siterer min egen dagbok:

"Jeg vant over Gubben i mindgame på Wonderworks. Vi måtte ha bånd rundt hodet, så var det om å gjøre å være rolig og fokusert, og jeg vant glatt hver gang! Dritkult!"
"Jeg fikk endelig prøvd spikermatte av ekte spiker!!! Det gjorde ikke vondt, var bare deilig. Men Gubben fikk skikkelig vondt! Hahahaha, god natt."

"I dag har vi spilt minigolf, det var kjempegøy, jeg vant med fire poeng!!!!!!!!!!"

Litt konkurransepreget ferie da eller? Andre sitater som bare er så typisk meg:

- Vi spiste på taco bell. Kjøttet smakte lever, og det takler jeg ikke. Nå må jeg slutte å skrive om det før jeg spyr.
- (På kino) Det var free refill på brusen vår, så jeg måtte tisse før, under og rett etter filmen. (Haha - typisk meg, må ha valuta for pengene, drakk sikkert fire liter brus just because,)
- Maten var sikkert god, men det var ikke saus på min, og da blir jeg aldri fornøyd. (Jeg er sausedame. Ingenting er godt uten saus og alt er godt med en god saus.)
- Er så glad vi er ferdig med parkene nå, for det er så slitsomt. (Haha - SÅ slitsomt med parker assa! Litt typisk meg å høres utakknemlig ut, men jeg mener det jo ikke på den måten det kommer ut.)
- Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe hybridkamera, men mannen i butikken lot meg ikke prøve det, så da gikk jeg i en annen butikk og kjøpte ordentlig speilrefeks i stedet. (Sånn kan det også gjøres, kjøpe kamera på ren trass.)

Og hele avsnittet jeg skrev da jeg var høy på smertestillende er jo et kapittel for seg selv. Neste gang tenker jeg vi tar med ibux hjemmefra, for amerikanske smertestillende kan gjøre deg rusa og lam i halve kroppen, i tillegg til personlighetsforstyrrelse. Bare sånn til opplysning.

Sukk... Florida, dere. Jeg vil bare tilbake, jeg. Vi hadde det så innmari moro!

Akkurat nå hadde jeg tatt et townhouse med tissebasseng og disney-rom på flekken!

Let's talk books!
Et av nyttårsforsettene mine for halvannet år siden, var å lese flere bøker. Og det klarte jeg så abslolutt i fjor. I år har jeg ikke lest noe særlig, for skolen tar litt over hele meg i grunn. (Man blir dum av å studere - få'kke lest!) Men nå tenkte jeg at jeg at jeg skulle fortelle om boken jeg ble ferdig med for ikke så lenge siden, "orkideens hemmelighet" av Lucinda Riley.

For tiden er jeg inne i en bok-depresjon fordi denne boka ble ferdig. Jeg var ikke ferdig! Man skulle tro denne boka var skrevet spesielt for meg. Jeg liker ikke krim, og særlig i Norge, hvor det virker som folk bare ikke kan få nok krim, er det få jeg kan snakke med bøker om, for ingen liker det samme som meg. Derfor blir jeg aldri tipset om gode bøker, og blir i ekstase når jeg først finner en.

(Jeg liker veldig mange sjangre og kan lese det meste med mindre det er krim eller tragedier, så jeg føler egentlig ikke at det er jeg som er 'innsnevret'. Ofte leser krim-elskere BARE krim, og bruker heller tiden sin til å prøve å omvende meg, så bøker er noe jeg sjelden snakker med folk om. Tror jeg har litt rar boksmak, for hvis nordmenn ikke liker krim, så liker de jo typ "Mannen som elsket Yngve" og det er det kjedeligste jeg har lest i mitt liv. Det har jeg nevnt før, men jeg kommer virkelig ikke over sjokket.)

Noe av det beste en bok kan gi meg, er velformulerte beskrivelser av enten steder eller mennesker. Helst steder. Denne boka hadde det så absolutt! Jeg følte at jeg var på Wharton Park, at jeg luktet på sjasminblomster og orkideer og kunne høre fontenen i hagen.

Denne boka er tykk, og består av flere historier. Historiene henger allikevel sammen, og det er ikke sånn at det blir forvirrende eller ubehagelig slik det fort kan bli etter min mening når bøker hopper frem og tilbake i tid. Det er heller ikke masse, masse mennesker slik man kanskje skulle tro (da blir jeg også forvirret, og klarer ikke huske navnene på folk), men meningsfylte historier som alle blir en del av en større historie. Felles for alle personene i boka er at de alle har en tilknytning til Wharton Park. Jeg kan også relatere til det å ha veldig sterke følelser knyttet til et sted, og jeg liker at vi får se Wharton Park gjennom mange tiår, hvordan stedet forblir det samme, mens menneskene forandrer seg.

En av de bedre skildringene fra boka når handlingen foregår 1930-40-tallet: "Han var pliktet til å geleide piker med hestefjes rundt på dansegulvet". (Jeg husker den ikke ordrett.) Jeg lo så jeg grein! En veldig passende beskrivelse av hva jeg kan tenke meg flere adelsgutter tenkte i sosiale sammenkomster på den tiden. Deler av historien foregår også på 2000-tallet, så det er ikke bare gammelt.

På utdiden av boken står det "En skikkelig koloss av en sommerbok". Men denne boka føltes overhodet ikke som noen koloss. Jeg kunne lest minst 500 sider til. Da jeg nærmet meg slutten av denne boka, ble jeg nesten stresset, for det var ting jeg måtte vite hvordan hadde gått, også var det ikke mange sidene igjen. (Panikkfølelse!) Det er så teit at denne boka er ferdig, jeg vurderer nesten å sende mail til forfatteren og kreve oppfølger.

Det er en fin blanding av gammelt og nytt, fine historier og fine beskrivelser. Alt gir mening, og knytes sammen på slutten.

Nå trøster jeg meg med Sebastian Faulks' bok, "Fuglesang", en britisk roman om første verdenskrig. Også er den nyeste boka om Sookie Stackhouse (True Blood) på vei hjem til meg! (Så har jeg kjempedårlig samvittighet fordi jeg heller burde lest for eksempel "Etikk for journalister". Snart eksamen...)

Siden det er helg og greier, tenkte jeg at det var en grei unnskyldning til å øve på kaken jeg skal lage i min venninnes bryllup. (Jeg er ikke så talentfull på kjøkkenet at jeg ikke trenger å øve - jeg skal prøve meg på red velvet). Jeg tenkte at det ikke var så farlig at jeg ikke hadde rød konditorfarge, for dette er jo bare øvelsen. Og dessuten hadde jeg lilla, og purple velvet er sikkert like fint som red velvet. (Så feil kan man ta!)

Det som ble galt var bare... alt. Jeg leste oppskriften fra en blogg underveis. Jeg hadde gjort alt som stod i oppskriften. Videre fulgte et bilde av en deig som ikke en gang minnet om det jeg hadde foran meg. "Deigen skal nå ha en fin og kremete konsistens." Eh, nei? Min egen lignet ingen ting på deigen på bildet. Kremete konsistens? Min var tynn som vann, og ga flashbacks til da Odin hadde diarè utover hele verden da vi gikk tur i går. Men man fortsatte med godt mot, og hadde lilla konditorfarge i deigen. Da ble den supermørkelilla! Typ leverfarget. Purpurfarget? På dette tidspunktet var den i alle fall ikke grønn. Jaja, tenkte jeg. Så satt jeg den i ovnen.

For å si det sånn: Det så IKKE bra ut. Selv Gubben (som ikke er veldig kritisk til det jeg lager, alt er liksom godt så lenge jeg har laget det) gikk forbi komfyren, og bare: "Eeh. Ehm. Øh.. Du? Har du sett kaka?" Stakkars, han gleda seg jo så fælt.

Jeg vet ikke hva radioaktivt er, (radioaktivitet?) eller hvordan noe radioaktivt ser ut, men den kaka så ut som Tsjernobyl.

Det hender jeg får et klaps på skulderen når jeg har bakt, hvor folk forteller meg at 'den var i hvert fall god på smak'. Denne radioaktive platen var heller ikke særlig god på smak. Litt sånn æsj og for søt og seig utenpå som smakte bare sukker. Blæ, jeg blir litt kvalm når jeg tenker på den. Også ble den grønn.

Bildebevis:

Forventer egentlig en streng telefonsamtale fra min venninne om at jeg IKKE skal bake grønn kake til bryllupet hennes. Tenker vi bytter oppskrift, jeg. Er oppskrifta det er noe gæærnt med! Jeg har tydeligvis gått glipp av viktig informasjon i første klasse her, for jeg husker jo vi lærte at om du blander gult og blått, så blir det.... grønt? Jeg husker ikke. Men jeg husker ingenting om at lilla og brunt blir grønt! Nå er det i alle fall ikke lenger noen tvil om det! (Hva man lærer ved å lese denne bloggen! Jeg imponerer meg selv!)

Nå har vi akkurat kommet hjem fra kino, vi har sett 'the cabin in the woods', det er en skrekkfilm. (....) Ja. Hva gjør man ikke for å slippe å se the Voice! Gubben skal liksom ha på det hver fredag, og hvis vi er på besøk på fredager, så skal de også se på the voice, ALLE SKAL SE PÅ THE VOICE OG JEG BLIR GÆÆRN og ingen tar hensyn til at jeg hater musikkonkurranser. Det er jo alltid den dårligste som vinner! (Da det var idol sist, så fulgte jeg faktisk litt med, helt til han jeg heiet på ble stemt ut."Hæhæææ, du heier på han bare fordi han er mongo og blind"! Han var verken blind eller mongo, faktisk virket han veldig søt og hyggelig. Men, ja. Avsporing)
Filmen var kul, og jeg fikk brukt tid med mennene i mitt liv, og vi spiste deilig kinesisisk til det tøyt.

På veien hjem skulle vi hente bilen min. (Den har stått på togstasjonen, for jeg hadde et av sliten-anfallene mine, hvor jeg omstrent må slepes avgårde, og ikke er i stand til å kjøre, så Gubben har måtte hente meg.)
Jeg fikk kjøre Gubben sin, siden den var oppvarmet, og da han skulle starte min bil, så starter den ikke, for jeg har jo selvsagt glemt å skru av lysene... Flatt batteri. Da var det nesten så Gubbelubben ble litt morsk!  (Jeg så det på han!) Jeg sa innskild, og han sa at det ikke gjorde noe. Men jeg så på han at han ikke har særlig lyst å bruke helgen til å skifte batteri på bilen. For den må jo være klar til mandag, ikkesant. Så var tanken min tom også, så han måtte stoppe på bensinstasjonen å fylle! Dette er en av årsakene til at man gifter seg. Man lager flatt batteri - hubby fix. Tom tank? Hubby fix. Dekkskift? Hubby fix. Bil ølakk fordi du kjørte i et hull? Hubby fix.

Jau då - ha en fin helg så lenge!

Jeg fikk så fine kommentarer på det forrige innlegget mitt! I tillegg til her på bloggen, har jeg fått meldinger andre steder også, og det er litt bitter sweet. Jeg får inntrykk av at veldig mange kjente seg igjen og forstod så alt for godt hva jeg snakket om. Sånn skal det ikke være! Jeg skulle ønske jeg var den eneste som hadde opplevd dette, men sånn er det dessverre ikke.

De som har blitt utsatt for den type mennesker, har med seg noe veldig verdifullt videre. Den innsikten man får er viktigere enn all slags utdannelse og gjeve priser. Det er den optimale livserfaring som ingen andre enn de som har vært gjennom det selv, kan forstå seg på. Og erfaringen gjør deg så mye bedre rustet til en bedre fremtid. Disse menneskene er livsfarlige, og med den erfaringen i bagasjen, kommer varsellampene til å blinke neste gang du møter en av dem.
Det er alt for mange fine jenter der ute, som har gått igjennom alt for mye. Jeg håper det er en liten trøst at det er vi som kommer sterkere ut av det. Et menneske blir aldri fullt utlært, men vi kommer i alle fall mye nærmere enn de som ikke har opplevd dette på kroppen.

Til deg. (Jeg har nesten lyst å skrive "til deg, ditt svin", men ordet svin dekker virkelig ikke en brøkdel av det du er.)

Når ting ikke er så lett, dukker du en sjelden gang opp i tankene mine. Hvis jeg ser en stygg og gammel golf, hvis jeg ser en med verdens styggeste tynne balleskjegg, hvis noen har på seg tåpelige tv-shop 'mojave-briller' eller hvis jeg lukter noe ekkelt som minner meg om deg.

Heldigvis har jeg kommet et stykke. Jeg kan lukte jean paul-parfymen du brukte uten å brekke meg. Jeg tror det var din motbydelige kroppslukt sammen med denne parfymen som gjorde at jeg ikke lenger taklet den. Nå kan jeg faktisk synes at den lukter godt, så lenge den bæres av en ordentlig mann, med intelligens nok til å skjønne at parfyme ikke veier opp for en dusj.

Da vi møttes igjen noen år etterpå, så jeg deg uten de brillene du hadde tvunget på meg. Jeg så at du var liten, både som i lav og som på alle andre måter. Jeg så at du ble usikker da du så meg, du mistet alt du hadde i hendene og turte ikke ha øyekontakt. Alt du hadde sagt til menneskene rundt deg, alt du hadde jobbet så hardt for å få din gjeng til å tro om meg og oss, alt hadde feilet. Jeg var ikke lenger en del av din gjeng, og baksnakkingen og intrigene dine var dermed uten mål og mening. Jeg kuttet ut alle med bånd til deg, og kanskje var du så usikker fordi du plutselig skjønte at din teaterdukke hadde klippet snorene. Jeg er glad jeg så deg, så jeg så hva slags patetisk "mann" du var.

Du visste også at jeg og en annen som kjenner deg veldig godt, hadde møttes og lagt hodene i bløt. Sammen. Om vi ikke hadde funnet ut av deg før, gjorde vi det i alle fall da. Jeg og denne personen delte erfaringer og historier. Siden du hadde fortalt forskjellige ting til oss begge, og vi nå hadde "øyne begge steder", og delte absolutt alt, avkledde vi deg bit for bit. Etter mange lange netter, timer og dager med samtaler og snakking, har vi funnet ut alt når det kommer til deg. Jeg skjønner deg, jeg skjønner hvordan du er skrudd sammen, og hvordan du tenker. Du har gjort mye fælt, men metodene og baktankene har hele tiden vært den samme. Jeg kan se tilbake på oss og finne en paralell mening ved alt du har sagt og gjort, og jeg ser i ettertid at alt du noen gang har foretatt deg, har vært for deg selv. For at DU skal komme deg frem, at DU skal få fordeler. Alt er gjort med bakgrunn i egoisme.

Noen ganger blir jeg stresset og kvalm ved tanken på deg. Jeg var ikke nikkedukken din over så forferdelig lang tid, men det er helt utrolig hvor mye du klarte å endre ved å bare prøve. Jeg var en sta person, men etter hvert sluttet jeg også å krangle med deg, fordi jeg skjønte at det ikke hadde noen mening, og fordi du rett og slett lagde krangler fordi du likte det.

Jeg teller ned til dagen da Gubben og jeg har vært sammen halve livet. Det er en del år, men jeg vet at dagen kommer. Da vet jeg at tiden med deg bare blir en liten dråpe i havet. Jo lenger jeg lever, jo mindre blir prosentandelen liv jeg har tilbragt med deg.

Jeg leste en gang sitatet: "Tankene mine får du aldri". Dette var en enorm trøst for meg, og da jeg hadde dette sitatet som bakgrunnsbilde på pc'en min, ble du redd for at det dreide seg om deg. Som du alltid ble, du var alltid redd. Du ble desperat, og krevde å få lese dagbøker og vite hva jeg tenkte til en hver tid. Jeg visste jo hvordan du var, og det fryder meg at jeg hadde kommet deg i forkjøpet og hadde to dagbøker. En beregnet for deg, og en godt gjemt, som for å si det mildt; ikke var beregnet på deg.

Jeg vet ikke om grunnen til at du ikke klarte å holde på meg lenger var fordi du var en dårlig psykopat, eller fordi jeg var sterk. Men du kan ikke jage meg med balltre, og innbille deg at det ikke setter i gang prosesser i et hode. Selv ikke et hode som var sterkt fargelagt av dine propagandameninger. Selv om jeg til slutt nesten ikke visste forskjell på opp eller ned, så visste jeg at enkelte ting gjør man bare ikke mot et annet menneske.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på deg når ting er kjipt. Gubben har plukket opp alle bitene, og det er ikke mer igjen. Når du fyller vasen med vann, så pipler det kanskje ut en dråpe eller to der vasen en gang ble limt. Jeg tror det er det som skjer nå.

Jeg er ikke lenger redd for deg. Det eneste våpenet du hadde, var å ødelegge for meg og dem jeg var glad i ved å forpeste de med dine løgner. Heldigvis vet jeg at ingen av mine venner vil la seg påvirke av deg. En av mine veldig gode venner truet deg en gang med en skarp glassflaske og jagde deg ut av huset vi befant oss i, så jeg føler meg ganske trygg på at du ikke får plantet noen av dine forpestede frø hos henne. Ingen av de vennene som har møtt deg har et eneste godt ord å si, og de andre vennene mine er valgt med omhu. De er mennesker med livserfaring, som bare ville plukket deg vekk med en tang og ledd av deg.

Så hva det er jeg er redd for?

Å møte deg.

Hver gang jeg som nevnt ser en med stygge briller,stygt skjegg, stygg og tåpelig gange, eller en med mat mellom tennene, så støkker det i meg. "Er det ham?" Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har "sett deg" de siste månedene. Her om dagen trodde jeg at jeg så deg på toget, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis tenkte jeg så klart at jeg ville ta et bilde, så jeg kunne vise til venninnene mine og Gubben, så de fikk se hvor ekkel du er.

Hvis jeg krangler med en av venninnene jeg har nå, sier en av oss unnskyld dagen etter. Gubben har ikke sagt et eneste negativt ord til meg på alle de årene vi har vært sammen. Det er fortsatt uvant, av en eller annen grunn, men slik det skal være, og to ytterpunkter.

Jeg har også deg å takke for en god del ting. Sketchy og tvilsomme mennesker oppdager jeg veldig fort. Mennesker med psykopatiske trekk er ikke noen som kommer langt med meg. På den negative siden, er jeg kanskje litt vel skeptisk til nye mennesker, men du har allikevel gitt meg en trygghet på at jeg aldri vil komme utfor med et menneske som deg noen gang igjen. Jeg har et menneske i livet mitt nå, personen har ringet en bjelle siden første gang jeg traff h*n. Takket være deg vil jeg aldri involvere meg ordenltig eller åpne meg for dette mennesket. En annen ting jeg kan takke deg for, er innsikten jeg har fått i en svært syk verden. Jeg har skrevet en lang reportasje og intervjuet et av dine andre ofre. Denne reporasjen vil jeg en dag ha på trykk, når jeg føler meg klar for det. Så, takk.

De gangene jeg har synes alt med deg er kjipt å tenke på, og gamle angstanfall har kommet til overflaten, så har jeg satt ditt liv opp mot mitt. Jeg vet det ikke er pent å hate. Noen ganger har jeg alliekvel tenkt, at selv om jeg heldigvis ikke kjenner deg lenger, så vet jeg at livet ditt består av å snylte på andre. Alt du har, har du fått ved å ha en parasitt-livsstil, og suget til deg fra andre mennesker. Ingenting har du oppnådd selv. Du er for stygg til å finne deg en heit dame. Du bor mest sannsynlig i en leid leilighet, med mindre du har funnet deg verdens dummeste nek av en dame som har penger, livet ditt er trolig fylt av dop, negativitet, kontrollering og baksnakking. Jeg vet at du en gang begynte på yrkesfag på videregående, fordi du ikke kunne la en viss person slippe ut av syne. Om du bruker dette til noe vet jeg ikke, men trolig ikke. Du vil nok uansett ikke vare lenge på en arbeidsplass. Når folk blir lei baksnakking og dritt, innser de nok hvem som er det råtne eplet i haugen.

Jeg pleier så å se på mitt liv. Jeg har en perfekt liten familie med hunder og to andre pelsbarn, og verdens mest fantastiske mann. Jeg er snart halvveis i en kick-ass høyere utdannelse, jeg elsker leiligheten min som jeg selv eier, jeg har vært i alle verdensdeler unntatt Australia, bodd på luksushotell i Maldivene og vært på kjøretur i "jungelen" i Gambia. Jeg gjør akkurat det jeg drømmer om, og utdanner meg til det jeg ville bli da jeg var liten.

Du har kun en rolle her i livet, og det er å gjøre livet surt for andre. Det ser ganske patetisk ut i forhold.

Da det er sagt, kunne jeg sikkert bodd i en boks og fremdeles vært lykkelig, så lenge jeg slapp å se deg.

Selv om du har vært som en klamp rundt foten og stukket mange kjepper i hjulene mine, (og dermed forsinket meg en del i livet), så er jeg på rett vei, og jeg ser bare fremover. Jeg har mange flere kick-ass planer i fremtiden, og jeg satser på at du vil bli enda mindre synlig og poppe frem enda mindre i tankene mine fremover.

Jeg håper ikke du leser dette, men det hadde ikke overrasket meg om du gjorde det. At du på en eller annen måte har funnet frem til bloggen min og leser den med lupe hver dag ville ikke overraske meg. Hvis du har selvinnsikt nok til å skjønne at det gjelder deg, så har du sikkert lyst å lage helvete. Og da sier jeg bare værsågod, du må gjerne prøve. Og du kan godt slite deg ut mens du er i gang.

Åposte dette på en blogg var aldri meningen. Men det er greit å gjøre det offentlig, det jeg nå skal si.

Jeg tilgir deg.

Fordi jeg inntil de siste årene har hatt blandingshunder, har ikke utstilling vært en mulighet. Nå som jeg har rasehunder, har jo muligheten vært til stede i noen år. Her om dagen snakket jeg med ei som har holdt på med utstilling i mange år, og har de mestvinnende hundene innen sin rase i Norge. Hun har sendt meg utstillingsdatoer, og til og med tilbudt seg å være med meg på utstilling. Supersnilt gjort, jeg kjenner henne ikke en gang!)

Jeg har hørt fra veldig mange forskjellige, at miljøet på disse utstillingene er skikkelig muggent. Folk står bak deg og snakker dritt om hunden din for å syke deg ut, baksnakker og man sletter konkurrenter som venn fra facebook. Folk setter regulering på hundene sine for at de skal få et best mulig bitt (som blir vektlagt på utstilling), opererer inn falske testikler (hvis ikke begge har kommet ned på hannhund) og i det hele tatt. Dette er et sirkus uten like som jeg på veldig mange måter ikke har lyst å bli forbundet med i det hele tatt, og jeg kjenner at deler av meg bare skriker at jeg skal holde meg unna. Jeg er allergisk mot drama. Til og med veterinæren min har sagt at utstilling = ren galskap, så jeg kjenner jeg er veldig skeptsik.

På den andre siden. Det hadde jo vært gøy å prøve? Særlig ettersom Hulken er fra mitt eget oppdrett, er det jo gøy å få en profesjonell mening om han. Å være på et sted med så mange andre hunder er jo uansett en veldig god lærdom for Hulken, som er litt redd for større hunder og ofte bjeffer på dem. Slik jeg har forstått det, så teller oppførsel en god del, og siden han eller jeg aldri har vært i ringen før, så regner jeg ikke med at det kommer til å gå helt smooth, hehe. Her er det virkelig tap og vinn med samme sinn, altså..

Og det er jo ikke sånn at om en dommer sier at han er dritstygg, så synes jeg han er mindre fin av den grunn! Jeg har fått kommentaren "jeg liker egentlig ikke små hunder, men dine er bare sååå søte" fra veldig mange, så jeg velger å tro at cuteness-faktoren er tilstede uansett.. Hehe.. :)

Jeg fant en video på youtube. Dette er jo ren galskap på sitt beste.

Detta er normalt.

De er jo så gredd og stylet at de ser helt idiotiske ut! En del av meg vil bare rope: Staaakar!

Hvad tycks? Skal jeg hive meg på denne galskapen, eller ikke? (Hvis jeg velger å gjøre det, vil alle de som kaller meg 'crazy dog lady' ha legit grunn - det har de ikke per nå!) :)

Man skulle kanskje tro at jeg følger mine egne fredagstips og ser film i dag. Men det gjør jeg ikke. Og det er bare sangkonkurranser på tv hele tiden, så himla slitsomt! Gubben er enda mer slitsom som ser på! I den amerikanske versjonen av idol, (alle sangkonkurranser = idol) sitter Christina Aguilera i dommerpanelet. Jeg drar ikke kjensel på noen av de norske dommerene. Jeg vet ikke om det sier mest om meg eller dem.

Etter at Christina Aguilera ble superblond, litt mer curvy og med røde lepper ble hun egentlig bare enda heitere. Så bare: "Hei, Christina har fått seg kjæreste"! Jordan Bratman dere, en ordenlig kjekkas!!! (For de som ikke vet hvordan han ser ut: Mr.Bean med kusma.) Dette fikk meg til å tenke at C kanskje var en sånn som ikke brydde seg veldig om utseende, og jeg synes egentlig det var ganske kult. Folk kalte Heidi og Seal "beauty and the beast", når de i realiteten var "Beauty and the-not-so-fortunate-skin-but-still-ok". Da Christina skilte seg fra Jordan, så tenkte man kanskje at "hoi, oi! Nå kommer hun sikkert til å finne seg en skikkelig kjekkas!" Det gjorde hun ikke. Hun går og finner Jordan #2...... Denne dama var altså ikke gift med Jordan av samvittighetsårsaker, eller fordi han var så fantastisk. Hun likte utseende hans!!! Dette er litt ubegripelig for meg, og jeg var forelsket i Vince Vaughn og Jack Black før de slanket seg.. Det er godt folk er forskjellig. Kanskje mennene hennes bare ikke er fotogene. Det var en liten avsporing.

Edit: Jeg googlet "Jordan Bratman Mr Bean", jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har sett denne likheten. Det var jeg selvsagt ikke, det er godt å vite at det er flere som meg. :) Resultat:

Det jeg egentlig skulle si! Vi så en film her om dagen, "God Bless America". Jeg vil beskrive den som sort humor-ish, og hysterisk. Det hjelper ikke å gjengi her, men om ikke annet, så må introen ses. Det er sånn man ikke kan le av, men som er hysterisk alikevel, hvilket gjør at man ler enda mer. Hvis du har barn, og mener at det er en kvinnes plikt, (evt eneste mening med livet) å reprodusere, eller er en "barneperson" så kan du ta deg nær av introen til filmen.

Det eneste jeg egentlig skulle med dette innlegget, var å tipse om filmen. Jeg har skrevet meg bort, og viser dere i stedet traileren, som var planen i utgangspunktet.

Ha en fin helg, da! :-)

Ps: Jeg er ikke like opptatt av Christina Aguilera som jeg innser at det kanskje kan virke som.

Rett over veien for her jeg bor, bor det en sneglemann. Han ser det som sitt livs oppgave her i verden, (a mission from above!) å salte snegler. For de av dere som ikke bor på landet, så kan jeg opplyse om at dersom man heller salt på snegler, så freser de seg sammen til en hard liten lærklump, og dør, naturligvis. (Noen av hundene mine er forresten av den oppfatning at disse lærklumpene egner seg utmerket som godteri.) Sneglemannen er ute med en boks jozo og pølseklype hele sneglesesongen.

Sneglemannen er pensjonist. Pensjonister er nysgjerrige. Folk fra landet er nysgjerrige. Denne kombinasjonen er naturligvis uslåelig / fatal / meget interessant / sett inn det som passer. Sneglemannen har kontroll på alle i boligområdet her vi bor, hvem som har lysene på om natten, (er ikke det litt merkelig da du, at han har lyset på om natta, du som bor ved siden av ham?) hvem som poster brev og til hvilket tidspunkt, når det er elg på jordet (da står han på verandaen sin og blåser i elghornet) og generelt vet han det meste.

Sneglemannen ha en innebygget radar, for uansett hvilket klokkeslett man beveger seg ute, så ser man sneglemannens skygge komme frem i vinduet. Han tror selvfølgelig selv at han er usynlig, men når det er mørkt ute og han har 350 lamper i sitt eget vindu, så ser man altså omrisset av en sneglemann.

En gang, så brant huset til en av naboene våre ned. (På landet er alle innen 1 km radius naboer). Gubben og jeg skulle gå tur med hundene, og la merke til at det brant. Sneglemannen stod ute og så, og ropte at det aldeles ikke var noe å se på. (Logisk?) Vi hadde tenkt å gå tur med hundene, og var ikke klar over at det brant en gang. Men tenk om vi skulle ut for å glane, da? Det er nemlig slik at sneglemannen har førsterett! Han skal se på, og få med seg ALT. Men, nei, nei, nei, du måkke tro at DU skal få komme å se på no husbrann her assa! Å, nei. Sneglemannens territorium da vøtt. Det viste seg i ettertid at årsaken til brannen var at hjemmebrent-anlegget i kjelleren hadde tatt fyr, og jeg mistenker at sneglemannen har vært kunde.

Da jeg våknet i dag, (veldig sent, jeg er sik!) sto jammen meg et annet nabohus i full fyr. Det første jeg tenkte da jeg våknet var "hvorfor lukter det pølse her?" (Det luktet altså ikke pølse, men bål, og jeg forbinder bål-lukt med pølse, who doesn't.) Mens jeg snakker med Gubben på telefonen, sier jeg at, oisann, nå ble vinduene blåst ut, så nå kommer det flammer ut av vinduene også. Gubben blir selvsagt misunnelig fordi han ikke får sett, og snill kone som jeg er, tar jeg et bilde gjennom vinduet. Jeg har ikke veldig lang linse på kameraet, men jeg zoomer, og når bildet er tatt, zoomer jeg på kameraet også. Blant flammehav, brannmenn, røyk, brannbil, en grønn diger bil og diverse brannrelaterte saker, ser jeg en mann. Selv om bildet er uklart, er det sølvgrå håret ikke til å ta feil av. Sneglemannen er på plass.

Sånn hvis noen lurer på hvordan jeg ser ut når jeg er midt i en brekning... Så får dere svaret snart.
Jeg la en gang ut et bilde av meg selv med påklistret bart, hvor jeg ser ut som Jan Werner. Derav "ække selvhøytidelig".

Her kommer oppfølgeren.

Jeg tør påstå at dette bildet er hakket verre, kanskje et av de styggeste bildene tatt av meg. Noen sinne. Det er tatt på langfredag, da Gubben og jeg var i Odalen. (Et av de fineste stedene i hele verden, forresten!) Hundene løp selvfølgelig løse, og var ute på både jorder og i bekker og diverse...

Meg: Ta et bilde av meg og de små! Gubben gjør som han har fått beskjed om.
Så løfter man opp hundene, og innser at bonden antagelig har gjødslet på jordene. Fy faderullan. Hvis du trodde utedo, rakfisk eller søppeldynge luktet vondt, så får du tro om igjen, for denne lukta topper til og med lukten av betent analkjertel. (Sånn til opplysning, så er det Odin som har gitt oss gleden av å vite hvordan DET lukter. Og for de som ikke vet det, så er Odin en hund.)

Her har dere meg, som løfter opp hunder og brekker seg av stanken.

Det er helt forferdelig! Til og med Pompom er stygg på bildet! (Det var forresten hun som luktet også.)

*Pause for latter*

Selv om det ikke ser sånn ut, så var selvsagt Odin med også. Er mange fine bilder av han i et eller to innlegg under. :-)

Dette bildet fikk Gubben, mamma og jeg til å hyle av latter, så jeg håper jeg kan være til latter for flere, slik at tirsdagen deres blir super! ;-)

Note to self: ikke overdriv med fredagssnacks til hundene.
Når man våkner lørdag morgen og tror alt er bare blomster og sommerfugler... Og en liten hund kommer opp i senga. Man ruller seg rundt og bare ahhh... Før man inhalerer lukten av det rene sengetøyet. Sammen med..... bæsj. Da får man en ganske brå start på dagen. Det tragiske er at hun dusjet i går. (Les: dusjet, sjamponert, balsamert og fønet.. det tar jo bare halvannen time. Var bare å gjøre det samme i dag)
Når man kommer ut i stua, viser det seg at hund nr 2 har spydd og tisset. Han er avis-trent, men de fire rundingene med spy, og rundingen med tiss var denne lørdagen utenfor avisen. Why!?
Det er da det er godt å ha en hund nr 3, som hverken har spydd, bæsjet ELLER tisset. Og når man åpner døra til soverommet hans, blir man møtt av helikopter-hale og lykkehyl. Selv om han spiste to oksepeniser, et luftrør, en grønn tannbørste og en gigahundekjeks i går, er magen helt fin. (Nummer to som spydde og tisset hadde bare spist deler av en  strupe - superbegrensninger så han ikke skulle spy... Logisk?)

Dette er forresten the place to be for hundene våre... Vi møtte bare en person i dag, han hadde med seg puddelen sin, og ba Odin høre på mamma og pappa. Elsk på hundemenn som ikke føler seg demaskulert (hva er det ordentlige ordet, igjen?) av babyspråk til hunder! :D

Når pommene bader får de så tynne bein! Sjekk Hulken, en pompom på fyrstikker... Uffda. Ække pent å le av unga sine!

Kom uti, da, ække kaldt jeg looover! Pompom: Du lurer ikke meg lzm! (Jeg innbiller meg hun står og holder inn magen her)

Weeee!

Jeg så noe der borte, jeg sverger!!!

Pompom: Wraaaa!

Odin er ikke den skarpeste kniven i skuffen. Det er et par ting Odin ikke forstår seg på... Eksempel: Man rister ikke av seg vannet.... I VANNET!

Eller ruller seg i løv etter man har svømt...

Hulken:

Moro med hund, assa.

Ha en kos helg videre!